Sunday, October 10, 2010

Dikt opp bakken

Etter et års tid i mammaperm, har skrivelysten droppet til det minimale. Litt dumt, siden jeg er tekstforfatter og skal livnære meg på nettopp å skrive.

Så jeg har laget meg et mål: Hver gang jeg går opp Blystadliabakken (som er fryktelig lang og bratt) skal jeg lage et dikt e.l. som jeg skal publisere her så jeg kan få tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk. ÅLRÆIT?


Her følger første dikt opp bakken:


Gamle gubber gråter


Tunge tårer trenger seg på gjennom trange tårekanaler


Presser seg ut
Lager fyldige furer nedover kjakan.
Som erodert ørkenlandskap etter regntida


Da blir det liv

4 comments:

Unknown said...

Blir det liv i rynkene?
Tenker du at de dør, disse gamle, så kommer det jord i rynkene, og så spirer det og gror? hørtes artig ut! Du er flimk du!

Siv Iren said...

Jeg gleder meg til fortsettelsen. Blir ingen konstruktiv kritikk fra meg i dag, barnebursdag tidlig på morran tar på gitt.

Legger meg til som følger jeg:)

Maria Nelly said...

Oooog NÅR hadde du tenkt å fortelle meg at du har en dagbok som flyter rundt på den endeløse verdensveven? Tenk å måtte graaave seg til slik info på egenhånd - OGSÅ PÅ FACEBOOK! Nesten fornærma. Nuvel. Tilbake til saken: Konstruktiv kritikk; Du er sabla god på og skrive, og jeg liker bokstavrim. Også liker jeg idéen om å skulle pønske ut dikt mens du peser i bakkene. Keep it up!

Ingrid said...

Jeg skjønner at du har fått nok kjeft av Maria for at du ikke hadde markedsført deg nok, og regner med du har skjønt poenget. At du tror det kan gå ubemerket hen at du har laget en slik side når du har to tantebarn som Maria og meg er jo bare til å le seg skakk av, men du kunne jo prøvd å skjule det litt bedre, da, hvis du ikke ville at vi skulle finne det ut! Mehehe.
Jaja, synd for deg, for nå kommer jeg til å følge med her. Likte diktet, jeg så for meg karen, og når jeg hadde lest det to ganger så skjønte jeg det på en annen måte enn det jeg gjorde første gangen. Og da er det morsomt. Likte det.