Det skjedde for cirka 15 år siden at Gro Harlem Brundtland ikke ble valgt til første kvinnelige generalsekretær i FN. Jeg var lykkelig. "Den jobben skal bli min," sa jeg til meg selv (og alle andre). Jeg var 15 år og ambisjonsnivået for framtida la jeg urimelig høyt! Jeg skulle studere medisin, lære meg å fly helikopter, jobbe et par titalls år for "Flying Doctors" eller "Helimission" før jeg (uten vanskeligheter) ble enstemmig valgt til FNs første kvinnelige generalsekretær. JEG skulle redde verden.
Nåja.
Jeg er 30. Jeg er hverken lege eller helikopterpilot, og jeg er ikke en gang en "junior" i FN systemet. Jeg har to ufullførte utdanninger fra universitet og høyskole (teologi og radiograf) og én fullført utdanning uten grad (Tekstforfatter). Jeg har reist, skapt nye bekjentskaper, erfart livet, hatt masse rare jobber: røntgenassisten på Ullevål, essodame, barne- og ungdomsarbeider i NLM, gymlærer, redaksjonsmedarbeider, lyktefanatiker og ekspeditrise på Indiska, babysangerinne og trosopplærer, prod.ass., logger, arkivrotte, curiosaforfatter, statist, researcher + + +!!!
Og det viktigste jeg ikke fikk plass i drømmen da jeg var 15 har jeg fått plass til nå: en MANN (snodig pode fra Knapstad ) og TO DØTRE (englejenta Rebekka f./d.2007, og crazybanana Signe Marie f.20009).
Takknemlig ser jeg tilbake på de 15 årene som har gått. De har vært fullspekka av levd liv, og jeg angrer ikke på noen ting. Jeg skal fortsatt redde verden! Men gjør det bare i en litt mindre skala enn som generalsekretær i FN; et vingeslag fra en sommerfugl kan skape storm på andre siden av kloden, liten sten kan velte stort lass... Skjønner hva jeg mener?!
Sånn. Nå må jeg gå å slå et vingeslag.
God søndag!
No comments:
Post a Comment